Etter at Bandak-Norsjøkanalen var ferdig, ble det en betydelig oppblomstring i persontrafikken fra Vest-Telemark til Skien. Det som før var en reise på flere dager, var redusert til en reisetid på noen timer en vei. En kunne bare gå ombord i rutebåten og slappe av, og i løpet av ettermiddagen var en framme i byen. Økonomien satte stramme rammer i en grå og slitsom hverdag. Det var mange som aldri i sitt liv kom så langt at de fikk se en by.

Men det fantes da noen utveier, sjøl for de som nesten ikke eide nåla i veggen. Da Skien - Telemarkens Dampskipsaksjeselskap ble stifta, var det mange oppover langs vassdraget som kjøpte seg en aksje eller to. Da selskapet skulle avholde generalforsamling, ble det delt ut fribilletter til aksjonærene. Dette var det mange som benytta seg av, ikke nødvendigvis for å delta i generalforsamlinga, men for å få seg en gratis bytur. Vanligvis måtte det settes inn ekstra båt dagen før generalforsamlinga for å få med seg alle de byreisende. Når aksjonærene sjøl ikke benytta seg av fribillettene, ble disse gjerne gitt til andre som ønsket seg en bytur. Dersom en da også hadde kjentfolk i byen, der en kunne overnatte, kunne en komme svært så rimelig til en tur til byen. Det man kanskje hadde størst problemer med å løse, var klær til turen.

Dordi og Rasmus Kaasi i Bergsto var klar over dette problemet. De anskaffa derfor en dress som ble lånt ut til trengende når disse skulle på bytur. Dressen ble etter hvert bare kalt "Bydressen". Reiste folk til Kaasi, så kunne de få låne denne dressen. Nå var det nok ikke alle låntakere som var tilpassa størrelsen på Bydressen, men en kunne nødvendigvis ikke være så nøye på det. Det var flere som gjorde seg nytte av denne låneordninga, og var glade til. Det var en viktig håndsrekning til de som ellers ikke hadde økonomisk evne til å ta seg en bytur.

I dag virker et slikt problem nesten utrolig, men slik var dessverre den harde hverdagen for mange.

Hvordan damene derimot løste problemet, har jeg ikke funnet noen nedtegnelser om..